arie

: eirae; May 7th, 23:20

PK er savnet og jeg kjenner ham ikke så fryktelig godt, men vi hilser alltid, snakker sammen, og sist gang så møtte jeg ham på et rart sted til en rar tid, og han oppførte seg ikke som han pleier, var så voldsomt ærlig og fortalte at han følte det som om livet hans var en film for tiden og nå tenker jeg at det virkelig er blitt det.

sekstifire

: eirae; May 6th, 21:26

Han skriver navnet mitt med min fyllepenn på håndleddet for å huske det, og snakker om bordtennisbordet på Møhlenpris som aldri blir ramponert, som enda står der. For av og til, så vil man jo ikke snakke sammen hele tiden, sier han, og da er det jo bra å kunne spille bordtennisballen frem og tilbake - la snakkingen bli en sekundæraktivitet.

sekstitre

: eirae; April 29th, 23:12

Jeg satt meg på et fly til København ett døgn etter at jeg hadde kjøpt billettene. Jeg satt meg på et fly til København fordi jeg fant noen billige billetter, fordi at jeg ikke hadde møtt Linn på fem måneder, fordi at hun skulle feire bursdagen sin her og det var en selvfølge at jeg også måtte være her, selv om jeg ikke har penger til det. Når jeg nå drar tilbake til København, så kjennes det akkurat som da jeg bodde der, det kjennes så kjent selv om den lokale Fakta nå er nedlagt og det er åpnet en ny pub i Kronborgsgade. Når jeg kjører buss tilbake til Valby, til Morten og Thilde, for å hente kofferten min og dra, hører jeg på Arcade Fire og ser ut bussvinduet. Musikken pisker opp stemningen, så klart, men jeg blir så vemodig av å dra fra København. Nå sitter jeg på flyet tilbake - første gang jeg har vært på internett - 10 000 fot over København/Bergen. Hjemturen pleier liksom alltid å være preget av at nå, nå er ferien over, på tide å vende hjemover. Men disse tre gangene jeg har dratt fra København etter å ha bodd der, så kjennes det bare kjipt, det kjennes bare vondt. Jeg vet at når jeg kommer tilbake igjen til leiligheten min, til Strangehagen, så er jo det et hjem, mitt hjem. Jeg sitter bare alltid igjen med følelsen av at København, Nørrebro også er det.

sekstito (feminisme)

: eirae; March 12th, 14:45

Jeg var på lansering av det nye nummeret til det feminstiske tidsskriftet Fett den åttende mars. Bergenske Vilde Tuv spilte tre låter, og jeg tenkte: Her var en jeg vil følge med på, se mer av. Hun synger ting som "Kom igjen baby, slukk min flamme no", har en støyete gitar, og bruker høyre fot til å slå på en basstromme hun har karvet ut Vilde på. Før hun begynte på den siste låten, stemmer hun gitaren sin. Det tar litt tid: Hun unnskylder seg, sier at gitaren visst ikke er så glad gitarstemmeren hun brukte på bakrommet, men at hun straks er klar. Men ved blikket av denne hjelpeløse jenten som bruker litt tid på å stemme gitaren sin, finner en nokså drita fyr i tredveårene ut av at hun nok helt sikkert trenger hans hjelp, og sier høyt: "Eg kan godt stemme gitaren din for deg, eg!" Hun sier at det går bra, men han insisterer; det går helt bra, han kan ordne det han. Vilde Tuv ignorerer ham, og begynner å spille på siste låt. Det er jo lett for å bli en sint feminist her, men i hvilken verden ville han fyren tilbudt seg å stemme gitaren til en mannlig soloartist? Til en mannlig artist overhodet? Nå valgte han jo også litt av en setting å være en tankeløs tulling på; lansering av et feministisk tidsskrift, på selveste kvinnedagen, og han mente jo sikkert bare å være grei, men hver gang jeg opplever greier som det der, kan jeg ikke unngå å bli sint, provosert og litt oppgitt over hvilke fordommer, tanker, som ligger imprintet i de fleste av oss.

Dagbladet.no hadde på forsidene sine i forgårs to saker som også eksemplifiserer hva som gjør meg irritert. Fra Cruella de Vil til Minni Mus over natta handler om skovalgene til Kristin Halvorsen de to siste dagene hun offisielt var leder av SV. Fra oppvaskmøtet fredag, til hennes siste tale som leder i SV på lørdagen. Dette har journalisten å si om talen til Halvorsen, hvor hun fortalte pressekorpset at Lysbakken var eneste lederkandidat: "På beina var det ingen tvil om hva slags rolle Kristin Halvorsen mente hun hadde fredag. I det som aller best kan beskrives som et skopar tegneseriefiguren fra Disney-filmen «101 Dalmatinere», Cruella de Vil ville misunt henne." Ville en journalist skrevet noe slikt om en mannlig politiker? Snakket om hvordan Jens Stoltenberg gikk fra Dracula til Langbein over natta? Til lørdagens møte, Kristin Halvorsens siste dag som partileder etter 15 år i stolen, har dagbladets utsendte blant annet dette å si om Halvorsen: "Men selv om søte og gøyale Minni Mus var representert også på fottøyet, var det ikke en partileder uten alvor". Det er betryggende at hun også makter å være alvorlig, da, til tross for skoene.

Når dagbladet samtidig fronter et langt portrettintervju med Rune Rudberg, "som på tross av fengsel, dop, konkurs, promillekjøring, skilsmisse og nakensjokk, aldri har hatt et bedre tiår", vet jeg sannelig ikke helt hva jeg skal tenke lenger. Videre forsterket av bildet av en glisende Rudberg hvor det under står: "Da jeg var 20 år, var damene gjerne 40 pluss. Nå er de knapt over 25. Hæ-hæ-hæ!". Ville dagbladet noensinne ha skrevet noe slikt om en kvinnelig kjendis? Damene som opptrer i artikkelen er også bare ut i fra utseende: Deres høye hæler og røde leppestifter er alt hva vi trenger av disse kvinnene. "Tre damer på høye hæler omringer Rudberg, de vil ha klem, bilde og autograf. - Takk for sist, sier hun med den rødeste leppestiften. Portrettet ender i et visdomsord fra Rudberg. Han har nemlig funnet ut av hva den norske folkesjela egentlig er." - Hva da?" spør dagbladets journalist. "- Det er Rune Rudberg!" svarer han. "- Jeg er den norske folkesjela. Tenk om alle hadde vært som meg?"

Ja, tenke seg dét, Rune Rudberg, om bare alle hadde vært som deg.

sekstién

: eirae; October 13th, 2011

Jeg lager filmøyeblikk av mitt eget liv, enkeltscener og replikker som fungerer. Jeg som utenfor døren din sier: Jeg var jo alltid var interessert i deg, før jeg går ned trappene, går min vei. Spoler tilbake til København og går langs søerne, du med sykkelen, jeg som aldri lærte meg å sykle godt nok, jeg som aldri kjøpte en sykkel (jeg vet, jeg holder meg i det trygge, jeg gjør alltid det når det kommer til deg, når det kommer til dere) og vi som sitter oss ned på en benk, setter oss ved siden av hverandre. Du kjederøyker, sier det er et kompliment, røyker mest når du virkelig har det bra. Vi sitter på en benk som en scene i en film og i en uke satt vi der flere ganger før jeg dro hjem, så på den andre siden, på bygningene - noen ganger fulle av lys, mennesker, andre ganger mer stille. Men det er bare øyeblikk, sant? Fragmenter og bruddstykker, opptakter til noe større som ikke blir noe mer. Frempek til slutten av fortellinger som bare akkurat kom seg forbi eksposisjonen før det hele sluttet av.

seksti

: eirae; July 5th, 2011

Seksti, og jeg er tilbake i Bergen. Jeg går til biblioteket hver dag - leverer bøker, finner nye som jeg bærer med meg i et ekstra bærenett jeg har med meg i det andre. Tenker for første gang i mitt liv i Bergen at det kunne ha vært fint å ha en sykkel i denne byen. Det er ikke så mye å gjøre på her, det er sommer, Bergen i minus, ikke i pluss, og hver gang jeg møter folk jeg kjenner, spør de meg hvordan det er å komme tilbake, hvordan København var, og jeg finner meg selv til stadighet i å si: det er litt så som så, Køben var kjempefint, Køben var folk jeg møtte på kafé og ble kjent med, Køben var å gå omkring på Nørrebro, gå opp Møllegade, ned Jagtvej, inn til Jægersborggade, ta en øl på Rubæks bøger, så gå gjennom Assistens kirkegård for å komme hjem. Det har verken gått opp for meg, eller ikke gått opp for meg at jeg er tilbake, jeg bare går rundt i gatene som jeg pleier, leser masser av bøker igjen. Jeg er i Bergen og går innom kafeene jeg alltid var innom. Sitter på misjonen og de spiller Bon Iver-albumet igjen igjen igjen. Akkurat som jeg har gjort, akkurat som jeg gjorde siste tiden jeg var vekk, og det slår meg at det albumet alltid vil minne meg om det å være i København. Jeg sitter på kaffemisjonen og inni meg blandes Bergen og Køben.

femtini

: eirae; May 25th, 2011

Bestiller billett tilbake til Bergen og begynner å gråte. At jeg skal dra fra København. Dra fra søndagskvelder på Harbo, dra fra Musiksmag hvor Linn og jeg sitter i vinduskarmen og ser ut på langerne mens vi drikker lambrusco. Dra fra hjemmelagde middager med Frøydis, sykkelturer til og fra Valby. Hvorfor drar jeg fra Bergen, Bergen jeg er så glad i, spurte jeg meg selv i januar og nå spør jeg meg selv hvorfor i all verden jeg finner på å dra fra København. København som jeg elsker. Nørrebro som jeg elsker, byen som kommer til å være med meg helt til jeg kommer tilbake hit igjen. Alle jeg kjenner som bor her spør meg hvorfor jeg drar tilbake og svaret mitt er at jeg må dra hjem for å finne ut av hvor jeg vil hjem skal være, men akkurat nå, i det jeg bestiller billett tilbake, 29. juni er datoen, så forstår jeg det ikke.

Jeg må ta mer og mer stilling til Bergen. Tingene jeg elsket å gjøre, men dro fra, hentes opp igjen, plasseres på skrivebordet mitt, dukker opp i innboksen igjen. Ringte pappa fordi jeg var så forvirret. For nå er jeg liksom i to byer på en gang og forstår ikke annet enn at jeg er uendelig glad i dem begge, trist over å dra, glad for å komme tilbake. Trist over å komme tilbake, glad for at jeg drar.

femtiåtte

: eirae; May 22nd, 2011

dro med buss til berlin en lørdag, tidlig, tidlig. satt meg ved siden av mathilde som hadde drukket rødvin hele natten sammen med gode venner, hennes roomie hadde vekket henne klokken fem; nå må du våkne, mahtilde, du skal til berlin. jeg tar på musikken som skal følge meg denne bussturen, skal være min kamerat gjennom flatt landskap. flatt landskap føles alltid så fremmed. København gjemmer det vekk med høye bygninger, får meg til å glemme det, men når vi bare kjører, kjører, kjører, og landskapet glir avgårde forbi meg, tenker jeg hvor fremmed det er for meg, at man kan se langt, langt avgårde i landskapet til alle veier. hvordan det bare ikke skjer i bergen, det skjer ikke når jeg kjører til hytta, skjer bare ikke, men det skjer her. mathilde er enda full etter natten, og sier noe til meg jeg ikke forstår, jeg hører nemlig på musikk og tenker på horisonter. Jeg tar ut øreproppene og hun gjentar:

- visste du at det går fire øl i en frisbee?
- seriøst?
- ja! vi sjekka det ut på roskilde i fjor. det går fire øl i en frisbee!
- drakk dere ølen etterpå?
- nei, vi brukte bare vann i ølbokser. men er det ikke vilt?
- jo.
- tenkte at det er en god ting å vite. nå vet du det.

og nå vet jeg det, det går fire øl i en frisbee og en gang kommer det kanskje til nytte. lærte ikke så veldig mye annet mer i berlin denne gangen, annet enn at vegetarburgere i mauerpark skaper matforgiftning, og at hotellrom ikke er det mest spennende rommet å tilbringe en storbyferie i. jeg prøver igjen, og igjen med berlin. sier til meg selv: neste gang, eira, neste gang, får du litt mer orden på byen. det har ikke skjedd enda.

femtisyv

: eirae; May 3rd, 2011

Følg min blogg med bloglovin
første vårkveld i københavn. jeg og linn er hos mathilde og spiser middag, drikker øl, snakker om roskilde, om drikkeleker, om det å være full og om de menneskene man møter. vi spiller tame impala og de kommer på roskilde, sier mathilde, og du må jo være med på roskilde, eira, sier hun igjen og jeg vet jo det, men så vet jeg det ikke helt likevel. bergen har vært sånn i hodet mitt siste tiden, at jeg ikke kjenner på så mye annet, og så, gjennom en kveld som denne, kommer københavn inn igjen. vi går ut, klokken er halv elleve, det er mandag, og går ned til blågårdsgade. benkene står enda ute i gatene, folk er enda ute, og det er bare april, men det er varmt, enda varmt, vi sitter oss ute, og dette skjer ikke i bergen, dette skjer bare i københavn. skjer bare i københavn og det er der vi er nå. der jeg er nå.

femtiseks

: eirae; April 10th, 2011

hele dagen har blitt tilbrakt i sengen. solen som skinner inn i leiligheten nesten hele dagen, treffer først sengen min og gjør meg varm i ett-tiden. jeg ser film, hører på en podkast med radiolab, leser ut just kids av patti smith og kjenner på hvor godt det er å ignorere stemmen inni meg som sier at været er fint, københavn er der ute, kom deg opp og ut. for det er viktig det også. viktig å drite i at det er vår ute, at det er kafeer der som bare venter på at jeg setter meg ned i en stol, ved et bord, at jeg egentlig hadde lovet morten å stikke innom rubæks, at de andre inviterer meg ned i assistentens hvor de ligger (trenger ikke å ha på ytterjakke, eira. trenger ikke å ha på skjerf) viktig å tenke at nei, i dag skal du bare lese, skrive, lytte til sufjan stevens, til impossible soul som har så mange lag jeg blir helt ør. for en plate, for en mann, og jeg har villet gå på konsert med ham i fire år, og nå kommer han hit jeg er, og det er utsolgt, jeg har ikke kjøpt billett.

pappa ringer meg og spør hvordan det går med meg. om det går litt bedre med all savningen. om jeg har bestemt meg for å ta en liten tur tilbake til bergen allerede i påsken? har sjekket ut billetter, sier han. har funnet noen billige. og jeg holder tilbake, er på en fest like ved forum med tregulv som trekkes inn i rødvin, har gått inn i et mørkt rom og snakker med pappa som hører at jeg savner bergen. hører at jeg vil hjem. men det er noe i meg som holder igjen. for københavn, tro meg, er fantastisk. stedene jeg går forbi på vei til skolen, kafeene jeg stikker innom, folkene jeg kommer nærmere, som det blir flere og flere av. og så skal jeg også være sterk. skal være sterk og ikke savne men bare leve livet, eller hva enn man skal gjøre om en bare skal være sterk her i verden. for er ikke dette også noe av det jeg ville? ville jeg ikke dra fra byen jeg ikke forstår hvorfor jeg drar fra, byen jeg har det så godt i, nettopp for å kjenne på det å være alene? på det ikke å ha det nettverket, de folkene, den byen jeg kjenner ut og inn, fordi det også er viktig? det stresser meg med alle valg som skal tas fremover. hvordan jeg ikke vet hva jeg aller helst vil, hvordan jeg ikke kan klare å finne ut av hvordan jeg skal finne ut av det. men bergen blir det i alle fall først.

Bakover 10

eirae

arie